Gode dokumentarfilmer for lite penger er noe bransjen har vendt seg til. Frilansere som jobber mye dugnad for prosjekter de brenner for er årsaken, mener Frilansinfo.no sitt første intervjuobjekt.
Navn: Anita Larsen (30)
Arbeidsfelt: Dokumentarfilm, regissør/produsent/research
Bakgrunn: Film- og tv-produksjon ved University of Sunderland, England. Produksjonserfaring fra flere spillefilmer, bl.a «Salto, salmiakk og kaffe» og en rekke kortfilmer. Regisassistent på dokumentaren «Oljeberget».
Frilanser siden: Litt til og fra siden 2002.
— Hvem jobber du for?
— Jeg jobber for uavhengige produksjonsselskaper i Oslo og på Lillehammer, som Filmbin, Sant og Usant. Fra 2004 til 2006 var jeg fast ansatt i Fenris film.
— Hva jobber du med i disse dager?
Jeg ble nylig ferdig med dokumentarfilmen «Men livet lever» som ble vist på NRK1 2. januar, og jobber for tiden med en dokumentarfilm som har arbeidstittel «Førsteklassingene». Den er et samarbeid med barne- og ungdomsavdelingen i NRK.
Barn er et tilbakevendende tema i Anita Larsens filmer. I dokumentaren «Storesøster» (2006) møter vi Martine på 3 1/2 år som skal få en søster eller bror. Filmen følger Martine og moren de siste månedene fram mot fødselen. (Foto fra filmen.)
— Hvordan trives du som frilanser?
— Det er litt både og. Jeg trives fordi jeg får gjøre det jeg vil og kan styre tida mi selv. Jeg har vært heldig og fått støtte til prosjekter jeg brenner for. Sånn sett har det vært en befrielse. Men samtidig er det mer press at du må prestere og gjøre det bra for at du skal få lov til å gjøre nye prosjekter. Og inntekta er hele tiden usikker. Jeg vet aldri hva som står på kontoen neste måned og om jeg får pengene som er utestående.
— Vil du helst være frilanser eller ønsker du å bli fast ansatt?
— Drømmen måtte være å bli fast men samtidig ha de samme mulighetene som frilans i forhold til å kunne velge sine prosjekter. Spørsmålet er om det hadde latt seg gjøre i det hele tatt, med mindre man eide selskapet selv.
— Hvordan ordner du betalingen?
— Jeg både fakturerer på enkeltmannsforetaket og jobber på skattekort. Små jobber er greit å fakturere, men større prosjekter tar jeg på skattekort – det føles tryggere.
— Hvorfor løser du det slik?
— Fordi at jeg da kan benytte meg av offentlige rettigheter hvis jeg blir syk. Som bare selvstendig har man ikke så mange rettigheter. Det er jo ofte derfor vi fakturerer med sosiale kostnader, og det er det som arbeidsgiveren betaler arbeidsgiveravgift for. Det skal man egentlig spare til i tilfelle man blir syk, men det er jo litt komplisert…
— Hva opplever du som de største utfordringene med å ikke være fast ansatt?
— At jeg ikke vet når pengene kommer. De kommer ofte en del etter at prosjektet er ferdig og selskapene har fått inn sine penger fra støtteordningene.
— Er det mange som jobber som frilans innen dokumentarfilm, sammenliknet med fast ansatte?
— Ja, det er det. De fleste er frilansere.
— Hvorfor tror du det er sånn?
— Fordi de fleste selskapene gjør mange ulike prosjekter. Da er det vanskelig å ha fast ansatte regissører som bare skal jobbe fram dokumentarfilmer. Å finne nye prosjekter er veldig krevende. Mye av jobben består i å utvikle prosjekter, og det får man ofte ikke betalt for som frilans.
— Blir du betalt etter frilanssatser, eller må du ofte nøye deg med mindre?
— Jeg får som regel frilanssatser, eller så avtaler man en pakkepris. Men man jobber jo alltid mye mer enn det som er avtalt. Vi jobber generelt mye mer enn det vi får betalt for, og det blir mye dugnad. Samtidig har bransjen vendt seg til at det er mye dugnad, fordi de som jobber brenner for prosjektene. Det er heller ikke bra. Man må stå på kravene i større grad.
— Hvordan er markedet for tiden?
— Jeg tror markedet er ganske bra, slik jeg opplever det. Også fordi interessen for dokufilm har økt og fordi man har fått en egen dokumentarfilmkonsulent i Filmfondet, Bodil Cold-Ravnkilde. Men når interessen for dokufilm har økt, er det også flere som vil lage film.
— Har du kontakt med andre frilansere som jobber innen samme område?
— Ja, vi er fire unge, kvinnelige filmskapere som har laget et kollektiv som heter Roger film. Det er ikke et selskap, men et kollektiv. Vi har ukentlige møter og ser gjennom hverandres søknader og hjelper hverandre. Å jobbe frilans kan bli ensomt. Men det å lage film er kollektivt og man er helt avhengig av tilbakemeldinger.
Dokumentaren «Men livet lever» ble laget med støtte fra Norsk Filmfond og ble vist på NRK1 i januar 2008. Anita Larsen hadde regien, og produsent var Oslo-selskapet Sant & Usant. (Foto fra filmen)
