Denne artikkelen burde kanskje hete «Kjære kunder, det er greit å kommunisere». For den handler ikke bare om prisdiskusjoner, men om normal kommunikasjon mellom voksne mennesker.
Jeg så nylig en dokumentar om gründere. En ung fyr oppsøkte en av verdens største kondomfabrikker i India og forhandlet fram en deal på en million kondomer. Målet hans var å selge en kondom for en tiendel av rådende markedspris hjemme i Europa. Han klarte å forhandle seg fram til en pris som gjorde dette mulig. Inderne og han satt ikke og diskuterte detaljer, det handlet kun om stykkprisen. Det var en drakamp fram og tilbake (og litt skuespill), og de ga seg ikke før de ble enige.
Det er sånn man driver forretninger. Man sitter ikke og holder kjeft og prøver å tankelese tall som om man var spåkoner. Man sier prisene høyt, og går gjerne flere runder før enighet oppnås.
Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg gang på gang kommunisererer med kunder og frilansere som ikke har baller til å diskutere pris.
Skal jeg snakke om det?
Frilanserne spør meg om de bør nevne ordet «pris», eller la være. Om de skal si det nå, senere, eller ved neste solformørkelse. Kanskje bare vente og håpe at temaet kommer opp før eller siden. Tilfeldigvis, liksom.
Potensielle kunder sender meg en e-post og spør også om en pris. Jeg svarer på alle henvendelser, uansett hvor corny de kan være. Vi har en hyggelig dialog fram og tilbake et par ganger for å få på plass detaljene, jeg gir dem en pris jeg anser for å være lav, men korrekt. Jeg vet godt at jeg ikke er blant de dyreste.
Og så blir det mange ganger helt stille.
Jeg sender gjerne en hyggelig mail ei uke eller to seinere der jeg skriver at jeg bare ville følge opp siden jeg ikke hørte noe mer, og spør gjerne rett ut om prisen var avskrekkende. Jeg oppfordrer dem til å gå i dialog med meg om prisen hvis så var tilfelle.
Men nei, man svarer heller ikke på denne typen e-poster. Sånn er den saken.
Vi tåler et nei
Men herregudamann, er de virkelig flaue over å si at prisen var for høy? Det er da en ærlig sak å si det. Eller prute. Det er greit å si at hei den prisen var altfor stiv for vårt budsjett. Jeg vet at den potensielle kunden liker det jeg gjør, og jeg vet at jeg gjør godt arbeid. Men nei, med en gang det ligger en pris på bordet, så forandrer ting seg. Blikk blir flakkende, telefoner slutter å ringe.
Det er like elegant som å slå opp med dama via sms.
Det stod ikke skrevet noe sted at jeg ikke var villig til å diskutere prisen. Eller at jeg blir suicidal hvis du sier nei takk og velger en annen. Hvis du hadde gitt en form for tilbakemelding ville du kanskje fått den prisen du ville, til og med. Uansett ville jeg satt pris på at du som et voksent menneske sendte en tilbakemelding på at du hadde lest pristilbudet jeg brukte tid på å sende deg. Det kalles normal høflighet, og gjør dessuten at man ikke trenger å lure på om e-posten forsvant i spamfilteret ditt.
Denne litt feige, men stadig mer utbredte skikken om at taushet er det samme som et nei er en uting, ikke minst på grunn av usikkerheten rundt elektronisk kommunikasjon.
Jeg lurer på hvordan andre bransjer ville overlevd hvis selve kjernen i forretningslivet – priser – skulle være et slags tabu. Det hele ender jo med at kundene snyter seg selv for muligheten til å få en rimeligere pris hos frilansere de har lyst til å jobbe med, men ikke velger på grunn av pris.
Snakk med oss
Kjære kunder: Snakk åpent om priser, vær så snill. Vær grei og meld fra hvor du går. Så kan vi finne ut hvordan vi skal forholde oss til dere og kanskje lære litt mer om både din og vår egen bransje. Kom gjerne med et mottilbud slik at vi får en sjanse til å si at ja greit, dette kan vi fikse. Eller nei takk, det blir umulig. Men… jeg kjenner en frilanser i Bangalore som muligens kan klare det til den prisen.
Hvis dere ikke snakker om pris kommer vi til å leve i uvitenhet helt til vi eventuelt utvikler en egen form for synskhet som man ikke skal se bort fra oppstår bare det går nok år med prisforhandlinger som ikke eksisterer.
Og til deg som er frilanser:
Ja. Du skal be om penger for jobben du gjør. Du skal oppgi pris. Det er ikke noe å stusse på. Og du skal forhandle – hvis du får sjansen til det.
Hva er dine erfaringer? Skriv i kommentarfeltet nedenfor!
8 kommentarer
Gode poeng! Mange frilansere arbeider dessuten på områder der tidsbruken – og dermed også prislappen – ikke er hugget i stein.
Webdesign kan i stor grad tilpasses kundens ambisjoner og budsjett. Det går an å sette opp noe kjapt&gale – eller det går an å jobbe grundig mot et gjennomarbeidet resultat. Jeg forsøker å være tydelig på at det er slik jeg arbeider, men det er nok forvirrende for potensielle kunder når andre selger nettsider til stykkpris.
Ja jeg lurer litt på om dette er noe av problemet faktisk – kunder synes det er komplisert å forholde seg til en frilanser som sier at «det avhenger av slik og sånn, om dere vil ha A eller B eller C» osv. De vil helst ikke involvere seg, og regner med at vi er tankelesere (på det feltet også). Hadde vi bare kommet med en pris og ingen forbehold ville nok flere kunder bitt på kroken, men det ville også blitt umulig å vite hvilken timepris man endte opp på. Og umulig å planlegge prosjektet.
Kunne ikke sagt det bedre selv! Burde ha fått dette på forsiden av VG eller noe :P
Opplever ofte at kunden har en forhåndsbestemt timespris, eventuelt månedspris hugget i stein som det ikke går an å rokke ved. Denne presenterer de ofte tidlig i møtet så jeg ikke skal rekke å si min pris først.. Jeg prøver å forhandle uten resultat. Jeg blir provosert fordi jeg VET at deres tilbud er mye lavere enn det de KAN betale! (nesten alltid). Og prisen de tilbyr meg er ofte latterlig lav (med tanke på at 40-50% forsvinner i utgifter tilknyttet driften). Noen tips til dette problemet?
Det som deretter skjer er at jeg takker nei selvom jeg kanskje har lyst til å jobbe med de og har kapasitet til det.
Det er kanskje bare å styre unna sånne gniene bedrifter? Jeg startet for meg selv for 1,5 år siden og kan ikke velge og vrake i oppdrag, MEN jeg må da kunne få en timespris jeg kan «leve av»..?
Kjære kunde. Dere kan velge mellom å gi meg lav timepris eller høyere timepris. Med lav timepris tar det flere timer å bli ferdig…
Så blir sluttsummen levelig.
Du må absolutt kunne leve av jobben, og hvis ikke kunden skjønner argumentene dine om hvor mye det koster å holde deg i drift med utgifter, skatt osv., så må du nesten bare la dem gå.
Siden du ikke sitter hos dem og jobber som om du var ansatt (håper jeg ihvertfall ikke, for da driver du ikke lovlig som frilanser) så står du fritt til å plusse på noen timer ekstra i kalkylen. Så får de leve i troen ;) Prøv i det lengste å unngå timelønn og månedslønn, du er ikke lenger lønnstaker! Prosjektpris er smartere, bortsett fra for løpende oppgaver uten noen definert slutt.
Grafisk designer, har du prøvd timepriskalkulatoren? Den gir en idé om hva utgiftene dine er: http://www.frilansweb.no/timepris
Ja, jeg bruker ofte det prinsippet om at hvis de pruter prisen (urimelig) lav, legger jeg på noen timer på sluttsummen på fakturaen. Men i dette tilfellet var tilbudet deres å sitte hos de opptil 100% (som mitt «eget» kontor) der jeg prioriterer deres jobber, men kan også jobbe med mine egne kunder ved siden av. Ingen husleie, internettabonnement, pc, kontorutstyr trengte jeg – alt inkludert. Til en latterlig lav timespris. Jeg takket nei, men jeg vet jo at en eller annen takket ja. Det er mange bedrifter som utnytter seg av billige «vikarer/deltidsansatte» som egentlig er frilansere og det er trist og veldig provoserende.
Jeg har brukt timespriskalkulatoren og den er til god hjelp! :)
Fremgangsmåten deres er ulovlig. Dette burde et statlig tilsyn få vite om. Krav om at du godtar å prioritere deres oppdrag i bytte mot gratis kontorplass er en soleklar omgåelse av innbetaling av arbeidsgiveravgift ved normal ansettelse eller deltidsansettelse. I tillegg snyter de den liksom-ansatte for obligatorisk tjenestepensjon, trygd osv.
Du har ikke lov til å jobbe på denne måten, og de har ikke lov til å snyte staten for arbeidsgiveravgift. At du sitter og jobber hos dem er greit nok, men du skal som selvstendig næringsdrivende ha anledning til å ta akkurat de oppdragene som passer deg uten at bedriften kan si noe på det.