I forrige sak kunne dere lese om hvordan jeg begynte som frilanser samtidig som jeg var mamma på fulltid. Jeg fortalte også litt om veien mot eget foretak, noe dere får vite mer om her.
Som nevnt tidligere søkte jeg på to stillingsannonser på NAV i tillegg til at jeg kontaktet et nettsted på eget intiativ. Ved juletider i fjor fikk jeg beskjed av min første oppdragsgiver, IN Magasinet, at jeg kom til å bli fast skribent for nettstedet. Dette gjorde meg tryggere på inntektene, til tross for at det bare betød jobb for meg hver tredje måned på grunn av bladets utgivelsesfrekvens. I januar hadde jeg hele syv saker for dem!
Det andre nettstedet jeg hadde kontaktet på samme tid ønsket å bruke meg til et spesielt oppdrag: Å sette opp et slags bryllupsbudsjett, inkludert en oversikt over innkjøpene man må planlegge.
Mine første prisforhandlinger
IN Magasinet betalte meg fastpris per oppdrag og pristillegg for bilder. Før jeg gikk løs på bryllupssaken måtte jeg altså diskutere pris for første gang.
IN Magasinet var min første oppdragsgiver, både på nett og på papir.
Det første jeg tenkte var at ettersom oppdraget var svært omfattende – det innebar mye research og telefoner – ønsket jeg å få igjen slik at jeg følte det var verdt det. Redaktøren og jeg ble raskt enige og avtalte pris og tidsfrist, men det ble aldri laget en arbeidsavtale eller kontrakt på det. Den gang tenkte jeg ikke på det heller.
Prisen var grei, men saken var mye mer krevende enn hva jeg hadde tenkt. Den tok meg over to måneder å ferdigstille, og da jeg var ferdig følte jeg ikke i det hele tatt at prisen var høy nok i forhold til arbeidsinnsatsen. Etter denne saken var jeg mer forberedt på at pris i forhold til arbeidsmengde- og innsats burde vurderes nøye ved en eventuell fremtidig og like omfattende sak.
Utfordringer hjemme
Mye kunne ha stanset meg i løpet av oppstartsperioden. Når jeg har hatt mange saker på gang har det vært en slags seier når de er ferdig og jeg kan ta fri et par dager og bare konsentrere meg om Thea.
Noen ganger har jeg vært i ferd med å gi opp, men ikke nødvendigvis på grunn av henne, men på grunn av at økonomien ikke har svart til forventingene, noe den ikke gjør i starten.
Dessuten tenkte jeg at jeg hadde kommet bedre ut av det i en annen jobb og på grunn av det sosiale. Man savner samværet med andre kollegaer når man jobber hjemme. Noen trives og noen trives ikke. Nå trives jeg kjempegodt slik, men til tider har jeg følt meg ensom.
Fra en kjolevisning med Kathrine Sørland som jeg dekket i forbindelse med den store bryllupssaken jeg skrev. (Foto: Bryllupsguiden.no)
Jeg har også flere ganger måtte skrive ferdig saker mens jenta har enten lekt eller stått ved siden av meg i passe dårlig humør. Jeg har hatt kunden på tråden i forbindelse med godkjenninger av artikler, mens hun gjerne har mast eller sutret i bakgrunnen.
Det siste jeg opplevde var en kunde som spurte om jeg var barnevakt i dag. Jeg hadde fortalt om jenta. Jeg svarte bare ja, som om dette var en normal situasjon. Jeg forsvarte meg ikke lenger, noe jeg alltid gjorde før. Jeg følte vel kanskje at jeg ble sett på som rar og unnskyldte meg ofte.
En annen utfordring på hjemmefronten har absolutt vært det at timeplanen ikke alltid fungerte like bra. Frilansjobben blir straks litt komplisert når kontoret er på kjøkkenet og man har et barn som man aldri kan planlegge fra dag til dag med. Jeg må jobbe ut i fra hva hun gjør, om hun sover, og det er ikke alltid like lett å få gjort noe nyttig på kommando. Det går bedre og bedre nå, for jeg klarer å sjonglere det. Fordelen min er at jeg jobber aller best om kvelden. Da er riktignok ikke redaktører og andre kontaktpersoner å få tak i via telefon, så det tar jeg på dagtid – så sant jeg klarer. Vi lever heldigvis i en nyteknologisk verden og hos meg skjer nesten all kommunikasjon via e-post.
Når dette er sagt så er det mye som får meg til å fortsette. Jeg er fleksibel og trives kjempegodt. Jeg elsker å skrive, jeg må skrive. Nå er det en del av meg og livet mitt. At jeg i tillegg kan være hjemme med Thea enda lengre, er bare en bonus.
Å komme seg inn
Å begynne som frilanser hvor man vet man får jobbene i hendene er ikke så vanskelig. Men å få oppdragsgivere interessert i deg, saken og ideéne dine, er noe annet.
Jeg kan innrømme at jeg trodde det var lett. På dette tidpsunktet burde jeg vel sittet på en gullstol, hadde frilansingen svart til forventingene mine den gang.
Først startet jeg med å foreslå ideer, for det meste for magasiner om barn, og for interiørblader. Få av dem svarte, og de som gjorde det ønsket å se saken før de avgjorde noe. Jeg husker jeg ble helt paff. Jeg måtte virkelig lage saken. Så langt kom jeg ikke da. Jeg ble litt skremt, rett og slett.
I tillegg fikk jeg en del oppdrag fra tre forskjellige aviser, noe som ble en ny opplevelse for meg. Jeg hadde kontaktet dem
selv. Jeg følte meg mer som en journalist, mer travel og mer viktig. Å skrive avissaker var også noe helt nytt, og blant annet ba en av redaktørene meg om «å stramme inn språket mitt».
Jeg trivdes ikke i avisene, men ikke på grunn av den kommentaren. De var rett og slett dårlige på å gi meg tilbakemeldinger. Jeg visste aldri når de trengte meg, om saken ble brukt, om bilder ble brukt.
En gang fikk jeg et fotooppdrag og sendte inn bildene jeg skulle. Jeg fikk ingen tilbakemelding på om bildene i det hele tatt ble brukt, eller hva de betalte meg og når, før jeg en uke senere så bildet mitt i avisen. Jeg kontaktet dem igjen med samme spørsmål. Ingen svar.
Til slutt ble jeg irritert og sa i fra til redaktøren. Hun svarte meg at «det var da ikke så mye å få for det» og at de kunne ikke holde på å betale ut hele tiden, det hadde blitt håpløst. Jeg ble mildt sagt paff. Og bestemte meg for å ikke jobbe for slike useriøse oppdragsgivere igjen. En uke senere ringte samme redaktøren til meg å ville ha meg til et oppdrag. Jeg tok det ikke. Jeg kan også legge til at de lovde meg betaling ved neste lønnsutbetaling, men hadde jeg ikke tatt tak i det lurer jeg på om de i det hele tatt hadde betalt meg, eller svart meg for den saks skyld!
Fra da av bestemte jeg meg for at alle prisforhandlinger skulle være unnagjort før jeg begynte på oppdraget.
På et senere tidspunkt opplevde jeg at oppdragsgivere jeg før hadde tatt kontakt med kontaktet meg igjen fordi de ønsket å gi meg oppdrag. Ett av disse viste seg å være den best betalte jobben jeg hadde gjort hittil og dette var avgjørende for valget om å fortsette. Jeg tenkte: Nå skal jeg ikke tenke på å gi opp igjen. Dette var et foreløpig høydepunkt i livet som frilanser.
Etablere foretak, eller ikke?
På denne tiden tenkte jeg mye på å registrere meg i Brønnøysundregisteret. Som enkeltpersonforetak. Jeg slet med å ta en avgjørelse, og det tok tre uker før jeg klarte å bestemme meg. Jeg gjorde masse research på det å starte firma, lette etter fordeler og ulemper. Spurte familie og venner. Noen var positive, andre negative.
Da jeg i tillegg ble bedt om å fakturere et oppdrag, ble jeg sikrere på hva jeg burde gjøre. Jeg registrerte meg, og tok kontakt med skatteetaten for å fastsette forskuddskatt.
Forløpelig har jeg oppgitt en lav næringsinntekt slik at jeg slipper å betale så mye forskuddsskatt. Da er det bedre å sette av litt av det man tjener og betale skatten i etterkant.
Jeg har heller ikke kommet over omsetningsgrensen slik at jeg er blitt momspliktig. Uansett, med et organisasjonsnummer føler jeg meg mer seriøs i en jobbsammenheng.
Å være både òg
Thea har spist blåbærsyltetøy helt alene.
Kanskje du som leser er du i samme situasjon som meg, eller vurderer å begynne som frilanser og fulltidsmamma. Mitt aller beste råd jeg da vil gi er: Følg hjertet, og magen. Ikke søk på butikkjobber og lignende fordi du tror du må. Jeg var lenge overbevist om at det bare var slik verden fungerte: At jeg måtte ha en fast jobb. Men slik er det ikke. Følg heller drømmen din, jobb som frilanser!
Det gjør det bare enda bedre når du faktisk ser at du lykkes bedre og bedre ettersom tiden går.
Husk at du får kontantstøtte hver måned fram til barnet fyller 3 år. Dette kan hjelpe på. Nå får jeg 80% barnehageplass til Thea fra august av, men jeg vurderer her å gå ned til 50% fordi jeg ikke er helt klar for å sende henne fulltid i barnehage riktig enda. Jeg merker også at det går bedre og bedre å jobbe «med» henne, altså å ha henne hjemme. Jeg må bare prøve meg litt fram.
Jeg ser selvfølgelig også fram til å få henne i barnehage, for jeg verken er eller prøver å være en supermamma. 2-3 dager i uken hvor jeg bare konsentrerer meg og meg og frilansingen blir herlig. Og ikke minst velfortjent. Det er hvertfall det jeg liker å si til meg selv. Målet er også at når hun er trygg på barnehage-tilværelsen så skal jeg være klar til å jobbe som bare det!
I neste sak får dere vite mer om planene mine videre, om hvordan jeg jobber for å selge inn en sak. Og mer om hvordan mammarollen og familielivet er oppi en hektisk hverdag som frilanser og selvstendig næringsdrivende.
2 Trackbacks