Tilbake til Norge etter oppdragstørke i Portugal

Finanskollapsen i EU har hatt konsekvenser for frilanserne. Da arbeidsmarkedet tørket opp, flyttet frilanseren Monia Nilsen hjem til Fredrikstad, etter åtte inspirerende år i Lisboa og Barcelona.

Frilansillustratør Monia Nilsen på stranda i Portugal. Foto: Privat.

Mens hun studerte grafisk design ved Coventry University i England, møtte hun portugiseren Rui. Etter et par år med pendling og to år i Barcelona, ble hun med ham hjem til Lisboa. Der videreutdannet hun seg innenfor illustrasjon og tegneserie.

– Jeg likte meg godt i Portugal, men finanskrisen gjorde det vanskelig å bli. Da samfunnet begynte å gå på sparebluss oppstod heldigvis en følelse av solidaritet. I stedet for å bli konkurrenter var det dugnadsånd og lagspill mellom frilanskollegaer, forteller Monia.

– Det er fullt mulig å ha en ok livsstil i Lisboa på et lavt budsjett, men nå finnes det hverken jobber eller penger i markedet. Det er ikke lenger opp til din egen innsats, forteller Monia.

Hvordan var det å være frilanser i Lisboa?

– Det er mange dyktige folk, med stor ekspertise, yrkesstolthet, og vilje til å eksperimentere. Så man kan finne veldig bra samarbeidspartnere. Blant vår generasjon er utdanningsnivået høyt.

– Jeg var utrolig heldig, en jobb har stort sett ledet til den neste. Portugiserne er varme, åpne og kommunikative. Så jeg etablerte sterke bånd til kunder og samarbeidspartnere, både profesjonelt og privat.

– Det var dessuten mange jobber å få, men også en del problemer med betalingen. Det var gjerne noe man ikke fant ut før jobben var gjort, varene levert. Å be om kontrakt ble av enkelte kunder oppfattet som provoserende. Noen ga uttrykk for at det var en deal-breaker.

De siste åra delte Monia arbeidslokaler med mannen sin og kompanjongen hans, som drev design- og multimedia-studio.

Var det andre forskjeller med å jobbe for portugisiske kunder?

– Arbeidskulturen og forventningene er veldig forskjellige. Som liten tilbyder må man være tilgjengelig til enhver tid. En kunde kan godt tillate seg å ringe søndag morgen klokken 07.30.

– I Norge har man flere rettigheter. Det er bedre organisert, og det er ingen som stiller spørsmål med om man skal ha en kontrakt eller ikke. Man får betalt. Grafill finnes. Og viktigst av alt er at vi har et rettssystem som fungerer hvis eller når det trengs.

Hvordan var det å jobbe så tett med mannen din?

– Det høres kanskje litt klaus ut, men det var økonomisk, praktisk og hyggelig. Praktisk fordi vi samarbeidet om flere prosjekter, og fordi vi jobbet utrolig mye. Hvis vi hadde hatt kontor i forskjellig deler av byen hadde vi aldri sett hverandre.
Utsikt fra kontoret i Lisboa. (Foto: Monia Nilsen)

– Kontorfellesskapet var en større leilighet nær Principe Real, et sentralt strøk som kan minne om Majorstua i Oslo. Vi delte stedet med flere småbedrifter i kreative bransjer: arkitektur, videokunst, grafisk design, dans og eventmanager. Det var en utrolig deilig arbeidsplass! Hjørnekontor med stukkatur, store vinduer, smijernsveranda med fantastisk utsikt, og masse lys. Plass til å tenke.

– Det var litt av en oppgradering fra downtown der vi en stund hadde kontorfellesskap med mange skumle kakkerlakker.

Hvordan var det med formaliteter som skatt og oppholdstillatelse?

– Jeg meldte utflytting fra Norge, og fikk omsider oppholdstillatelse i Portugal. Det var utrolig vanskelig å få riktig informasjon, selv for de lokale. Hvor skulle man gå? Hva trengtes av attester, kopier, signaturer og stempler? Hver liten bit med ny info utløste endeløse timer i kø.

En gang jeg hadde ventet lenge, og endelig kom fram til skranken, ble jeg møtt av en gretten funksjonær: «Norge? Nei, da har du ingen rettigheter her. Neste!»

– Å åpne bankkonto var nesten umulig. Sjefen i firmaet jeg jobbet for i starten måtte personlig bli med i banken og signere som garantist. Ellers hendte det jeg fikk litt trøbbel med byråkratiet fordi Norge ikke var fullt EU-medlem, men stort sett gikk det bra.

For å være med i trygdesystemet må du betale en fast månedlig minstesum, uansett om du har inntekt eller ikke. Det gjorde at det blir tøft i starten for alle gründere som starter i det små.

Initiativrikt og kreativt

Siden det er færre støtteordninger i Portugal enn i Norge, er portugiserne gode til å finne overlevelsesstrategier. Mangelen på økonomisk sikkerhetsnett har gjort folk initiativrike og kreative, med mye stå-på-vilje.

–  Mange finner opp sine egne jobber. Det blomstrer av små forlag, kursvirksomheter, utstillingslokaler og kreative fellesskaper i nedlagte fabrikklokaler. Et eksempel er den gamle våpenfabrikken som er klar til å rives, men som er blitt et boblende kultursenter i mellomtiden. Det beste stedet å tilbringe en frikveld. God stemning og alltid fullt.

Tilbake til Norge

Monia og Rui kom tilbake til Fredrikstad på seinhøsten 2011, og leier hus med hjemmekontor på loftet. – Jeg har britiske, portugisiske og norske kunder. Mest illustrasjon for barn. Mye for forlag, redaksjonelt og litt reklame. I Portugal jobbet jeg mye for turistnæringen.

Hvordan jobber du for å få norske oppdrag?

Tenker ikke så mye på hvor kunden er fra, men heller hva slags jobber jeg ønsker meg og hvem jeg kunne tenke meg å jobbe for. Og så kontakter jeg dem. Sender en mail og håper eventuelt å få komme på besøk.

Hva savner du fra Lisboa?

Lisboa har et veldig rikt kulturliv. Mye sol, og pasteis de nata, tradisjonelle klosterkaker fylt med vaniljekrem. Alltid noe som skjer. Utstillinger, konserter, alltid noe nytt å oppdage rundt neste hjørne. For eksempel gamle bygninger dekorert av grafitti-kunstnere.

Fredrikstad er foreløpig nytt land for meg. Savner det sosiale og tverrfaglige miljøet fra arbeidsplassen i Lisboa, men håper å finne et kreativt felleskap her etterhvert. Jeg har blitt med i Gründer Girls. Et profesjonelt nettverk av jenter fra forskjelige bransjer.