Motormagazinet publiserte artikler og foto de stjal fra en frilanser. En skandaledom i Sarpsborg Forliksråd førte saken til tingretten.
Det var artikler fra papirmagasinet som ble publisert på nett i 2013 som var stridens kjerne (faksimile: Motormagazinet).
Frilanseren vant en uforbeholden seier i tingretten, men triumfen har en sterk bismak.
Dommeren mer enn halverte frilanserens opprinnelige erstatningskrav på 125 000 kroner. Erstatningssummen holdt bare såvidt til å dekke advokatutgiftene.
– Blokkerte for gjensalg
– Muligheten for gjensalg av de 35 artiklene til den prisen jeg ønsker ble effektivt blokkert. Det var akkurat den tapte muligheten for gjensalg som var grunnlaget for at jeg gikk til sak. Jeg hadde før stofftyveriet var et faktum dialog med en annen utgiver om kjøp av de samme artiklene til vanlig pris, skriver frilanseren, som vi har valgt å anonymisere, i en e-post til Frilansinfo.no.
Han begynte å skrive for Motormagazinet i 2007, noen år før Jon Henriksen overtok som eier. I januar 2013 begynte Henriksen å publisere frilanserens artikler og bilder på Motormagazinets nettsted, uten avtale. Frilanseren påtalte dette, og sendte faktura for bruken. Artiklene ble fjernet fra nettstedet i august 2013, men fakturaen ble aldri betalt.
Lovbrudd på billigsalg
Tingrettsdommeren valgte å halvere pengekravet fra frilanseren, fordi halv pris er praksis hos enkelte når de selger bilder og tekst til andre gangs bruk hos samme utgiver.
Men det er ingen som pålegger næringsdrivende å ta halv pris for gjensalg. Frilansinfo har tidligere omtalt to rettssaker der frilansfotograf Baard Lunde kritiserte domstolene for å gjøre det for billig å stjele åndsverk.
I både Baard Lundes sak og i saken mot Motormagazinet, fikk lovbryterne bilder og tekst billigere ved å tape rettsaker enn å betale for seg på vanlig måte.
Undergraver frilansarbeid
– Å halvere et erstatningskrav kan sammenlignes med at en tyv som gjør innbrudd og stjeler for 100 000 kroner slipper unna med å betale halv pris for det han stjal. Og dette bare dersom fornærmede gidder å dra vedkommede for retten, og vinner saken. Som frilanser har jeg brukt masse tid og penger på denne saken, som i stedet kunne vært brukt på inntektsgivende arbeid. Slik jeg ser det er det vel nesten bare ved tyveri av åndsverk det fungerer på denne måten.
– Ved andre typer tyverier eller manglende vilje til å betale sine fakturaer må man erstatte hele beløpet. Eller gjerne mer, understreker frilansjournalisten.
Han synes rettspraksisen er en direkte undergravelse av rettighetene til alle som driver med åndsverk som levebrød.
Skandaledom i forliksrådet
Da Motormagazinet nektet å betale det opprinnelige fakturakravet, havna saken i Sarpsborg Forliksråd. Kravet var kr 3000 eks. mva. for hver av de 35 artiklene, med tilhørende bilder.
Det var aldri blitt signert noen avtale som kunne bevise Motormagazinets publiseringsrettigheter.
Motormagazinet viste til at nettstedet hadde dårlig profitt, og mente kravet var urimelig. Eier Jon Henriksen mente at ti prosent av kravet, altså kr 300,- per artikkel, var fornuftig. Frilanseren avviste dette. Etter noen forhandlingsrunder økte Motormagazinet tilbudet til kr 1000 per artikkel. Frilanseren avviste dette også, men gikk samtidig ned 20 000 kroner på totalkravet sitt.
– Motormagazinet vedkjente seg gjennom å være villig til å betale for seg at de hadde publisert noe de måtte betale for, poengterer frilanseren.
Til tross for dette, ble utrolig nok Sarpsborg Forliksråd sin avgjørelse at Motormagazinet måtte frikjennes fullstendig, og slapp å betale noe.
Frilanseren tror at forliksrådsmedlemmene umulig kan ha lest saksdokumentene, og karakteriserer dommen som sjokkerende.
Dolket i ryggen av frilanserkollega
Det er et kjent fenomen at individualistiske frilansere gjerne dolker hverandre i ryggen i stedet for å stå sammen i kampen for bedre vilkår. I denne saken skjedde akkurat dette.
Motormagazinet fikk en annen frilanser de hadde brukt til å signere sakspapirer på at saksøkeren løy, og komme med negative karakteristikker. Henriksen og Motormagazinet kalte dessuten saksøkeren for «femtekolonnist», fordi han krevde betalt for arbeidet sitt, mens andre lot være å ta betalt.
– Jeg fikk stadig historier fra andre om hvordan Henriksen og Motormagazinet hadde for vane å trakke på frilanseres rettigheter. Når journalistene forsøkte å si i fra om ulovlig gjenbruk, mistet de oppdragene sine. De Motormagazinet ikke hadde behov for lenger, skal Henriksen ha latt være å betale siste faktura til, forteller frilanseren til Frilansinfo.
– Jeg syntes jeg det var tide å prøve å stoppe en praksis som hadde blitt drevet i altfor mange år.
Fikk spesialavtale med advokat
Frilanseren hadde liten tro på at de lokale advokatene i Sarpsborg hadde erfaring med lignende saker, og fant fram til Codex advokater i Oslo. Til selve rettssaken fikk han tilbud om å bruke en rimeligere advokatfullmektig som trengte rettspraksis.
– I og med at dette var en såkalt småkravsprosess (krav inntil kr 125 000, red. anm.), får man kun dekket inntil 20% av tvistesummen til advokat, selv om man vinner. Her gjaldt det å holde advokatutgiftene nede, så jeg ikke satt igjen med gjeld selv om jeg skulle vinne. Jeg fikk en fast pris så jeg visste hva jeg kunne forholde meg til.
Siden det ikke fantes skriftlig avtale var det ord mot ord i retten. Saksøker hevdet han aldri hadde gitt samtykke til publisering, mens Motormagazinet hevdet at samtykket var gitt stilltiende ved at frilanseren ikke motsatte seg en muntlig plan om å publisere alle artiklene på nettet en gang i fremtiden.
Spesialitetsprinsippet i Åndsverklova tolkes imidlertid i norsk rettspraksis som at tvilstilfeller skal vurderes restriktivt i opphavspersonens favør, altså i favør av den som skapte åndsverket. Den som publiserer en annens åndsverk har bevisbyrden.
– Det er derfor den som får rettigheter overdratt til seg som har en særlig interesse i klare avtaler, skriver jussprofessor Olav Torvund ved Universitetet i Oslo i en artikkel om opphavsrett.
Dette prinsippet stadfester tingretten i dommen, der det påpekes at «uklare avtaler må tolkes i opphavsmannens favør» i henhold til en høyesterettsdom fra 2001.
Frilanseren ble til slutt tilkjent kr 50 000 i erstatning, av de 105 000 han hadde krevd opprinnelig. I tillegg ble Jon Henriksen dømt til å dekke frilanserens saksomkostninger med kr 24 610. Hans egne advokatutgifter kom på toppen.
– Få alt skriftlig
– Har du råd til andre frilansere som kommer i samme situasjon?
– Først og fremst må du kommunisere med utgiveren per e-post. Få alt skriftlig. Dette viste seg å være viktig i min sak. Blir man ikke enige, får det bli opp til hver enkelt å avgjøre. Men tenk nøye igjennom hva som er motivet. Er det prinsipp eller økonomi? For min del var begge hensynene viktige.
– Hva var det økonomiske motivet?
– Nettpubliseringen ødela for mulig gjensalg, og jo lenger det lå på nett, jo større ble skaden.
Frilanseren valgte å gi 30 prosent rabatt på fakturakravet, pluss at han trakk fra fire artikler som han også kunne ha krevd honorar for. Dette var for å komme under beløpsgrensa forliksrådet kan behandle i en småkravsprosess.
– Med tanke på forliksrådets noe utrolige beslutning kunne jeg like gjerne droppet hele rabatten, sier frilansjournalisten.
– Hvordan vurderte du risikoen ved å kjøre en sak?
– Det var betryggende å vite at maksimalt 20 prosent av erstatningssummen kunne gå til å dekke motpartens advokatregning. Det var avgjørende for at jeg valgte kjøre saken. På den annen side, nå som jeg vant ville jeg trolig fått dekket alle mine advokatutgifter 100 prosent, og sittet igjen med en høyere fortjeneste om kravet hadde vært over grensa for småkrav. Ettersom det ble en tur i Tingretten likevel, kunne jeg like gjerne droppet alle rabattene jeg ga i forkant.
– Kommentar til Forliksrådets behandling?
– Denne saken var for omfattende for et slikt amatør-organ. Tiden som var satt av stod ikke i stil til sakens karakter. Dette var jo ikke en sak som handlet om dårlig utført arbeid og at man ville ha fratrekk i fakturaen for jobben som var gjort og prøve bli enige om en pengesum begge kunne leve med, eller lignende.
– Forliksrådet hadde ganske sikkert ikke lest prosesskrivene mine. Her lå all nødvendig dokumentasjon og bevis og lovverk som ikke burde levne tvil. To av forliksrådets medlemmer var profilerte politikere og tidligere partiledere i byrådet i Sarpsborg. Man skulle vel tro de var en smule opptatt av at lovverket ble fulgt.
– I stedet skisserer de opp et samfunn der man som eier av et åndsverk eller fysiske eiendeler for den saks skyld, skal inneha et skriftlig dokument som begrenser andre personers bruk av eiendelen/åndsverket. Jeg kan da ikke gå rundt i nabolaget og be om signaturer på at naboer ikke skal komme og stjele gressklipperen min eller kjøre avgårde med bilen min?
– Kommer du til å vise tingrettsdommen til forliksrådet slik at de får litt voksenopplæring?
– Det tror jeg nok er nødvendig. De bør jo ikke få ta avgjørelser uten nødvendig innsikt, som faktisk får store konsekvenser for enkeltmennesker. Jeg får lyst til å gi nok et råd til andre frilansere i samme situasjon:
– Er den økonomiske krenkelsen over maksgrensa for småkrav, så gå for full pakke. Dropp forliksrådet og gå rett til tingretten. Spar deg for unødvendig bruk av tid. De har trolig ikke kompetansen til å forvalte denne type saker.
– Har du en god sak, og har opptrådd redelig selv, er det ikke vits i å være redd for utfallet lenger. Det er satt nok rettspraksis innenfor dette nå, og risikoen man tar blir stadig mindre. Men husk, ingen sak er helt lik.
– Vær klar over at det er en belastning å ha fokus på noe som i utgangspunktet er negativt, når det er mye artigere å bare være ute og jobbe. Men jeg kan leve bedre med at jeg tok kampen, og at rettferdigheten seiret til slutt!
